358 ♥ 5 Mosebok 32-34

Bibel 2011 bokmål

Norsk Bibel 88/07

Bibelen, Guds Ord

Bibel 2011 nynorsk

5 Mosebok 32 5 Mosebok 32 5 Mosebok 32 5 Mosebok 32
5 Mosebok 33 5 Mosebok 33 5 Mosebok 33 5 Mosebok 33
5 Mosebok 34 5 Mosebok 34 5 Mosebok 34 5 Mosebok 34

Utvalgt kommentar

Moses' avskjedssang

5 Mos 32,1–3
I vakre, poetiske ord og uttrykk innleder Moses sin sang. Himmelen og jorden skal lytte til hans ord, hele skapningen, den synlige og usynlige, – for det han vil si gjelder alt det skapte. Det er Herren, han ved hvem alle ting er blitt til, Moses vil ære og lovsynge. Og hans ord er å likne med regn og dugg som faller over gress og urter og skaper liv og vekst. Ville de alle bare ta hans ord til hjertet, ville de få erfare Guds livgivende kraft og velsignelse.

5 Mos 32,4–5
Moses kaller Herren: "klippen". Han er den uforanderlige, trofaste Gud, han som de fullt og fast kan lite på. "Fullkomment er hans verk." Det han gjør er uten mangler og feil. "Rettferd er alle hans veger." Ingen kan peke på noen urettferdighet hos Gud. Han leder sitt folk med rettvishet. Aldri sviker han dem. Aldri gjør han dem noen urett. V. 4.

Når det likevel er gått hans folk ille, bærer ikke Herren skylden for det. "Nei, hans barn, de har skammen, – en vanartet og vrang slekt." Det er deres synder og deres ulydighet som er skyld i all den fordervelse som har rammet dem og som i kommende dager skal nå dem. V. 5.

5 Mos 32,6–7
Moses tenker på det frafall som Herren har sagt vil komme (se 31,16) og se det som noe der allerede har inntruffet. "Lønner I Herren således, du dårlige og uvise folk." Det er en dårlig måte Israel lønner alle Herrens velgjeringer på; han har vært trofast mot dem, men de har vært troløse mot ham. "Er han ikke din far som gjorde deg til sin eiendom." Den gang Herren utfridde Israel fra det egyptiske fangenskap, antok han seg dem som sitt folk og stillet seg i en fars forhold til dem. Og siden har han vært som en omsorgsfull og kjærlig far mot dem. "Han skapte deg og dannet deg", i Egypt var de en flokk av usle treller, men Herrens frelse dannet dem til et folk, – ja til hans eiendomsfolk. V. 6.

"Kom de eldgamle dager i hu", – helt tilbake til deres jordiske far Abraham og senere "fra slekt til slekt". Historien, fra denne gamle tid av vil kunne fortelle om Guds nådige handlemåte mot Israel og dets fedre. Lytt til disse gamle menns vitnesbyrd. V. 7.

5 Mos 32,8–9
Herren er "den Høyeste" som leder alle folkene og bestemmer de enkelte folks landemerker og grenser. Men den gang Gud fastsatte disse, hadde han sitt eget folk i sin tanke og han bestemte alt således at det skulle bli Israel til gagn. De skulle få nettopp den "del" og "arv" som Herren i sin visdom og kjærlighet hadde utsett til dem.

5 Mos 32,10–11
"Han fant ham i et øde land, i villmarken, blant ørkenens hyl." Det var i Egypt Herren "fant" sitt folk. Men de kår Israel levde under i dette rike, fruktbare land var de aller tyngste og kummerligste. Deres liv var å likne med en mann som har gått seg dødstrett i en ørken og der holder på å omkomme. Egypts rikdom kunne ikke hjelpe dem. Det var frihet og frelse de lengtet etter, der de trellet under de fremmede herrer. Og denne frelse var det Herren brakte dem. Han "fant dem" som man finner en forkommen og villfaren ørkenvandrer. Og hadde han først funnet dem, "vernet han om dem" og "våket han over dem" som man våker over det dyreste og ømfintligste man eier: "sin øyesten". Som det minste rusk på øyet bringer smerte, således følte Herren folkets lidelse som sin egen. (Smlgn.: 2. Mos. 3,7: "jeg kjenner deres smerter". gam. overs.) V. 10.

Den frelse fra Egypt som Israel opplevde var for dem et troens vågestykke. Den er å likne med en ørnunge som for første gang kaster seg ut fra sitt rede. Ørnens rede er bygd mellom steile klipper. Fra redekanten ser ungene bare ned i dype sluk. De har ingen fjellslette hvor de kan lære seg å fly. Derfor må ørnemor puffe den lille ungen ut fra kanten av redet, hvor de flakser over dypet med sine uøvde vinger. Og når de små vinger blir trette og ungen angst ser ned i sluket under seg, kommer ørnemor seilende og lar den redde og trette lille ungen dale ned på sine slagfjær, hvor den hviler seg ut og bæres over det store dyp. – Slik hadde Israel opplevd frelsen. De var faktisk skubbet ut av Egypts trygge rede. Det var Herren selv som hadde ført dem ut derfra. Allerede ved det Røde hav syntes alt håp ute og undergangen viss. Men da var Herren straks hos dem og frelste dem igjen. Og hver gang deres trosvinger seinere hen holdt på å svikte, hadde Herren tatt dem og båret dem på sine slagfjær.

5 Mos 32,12–14
Ikke bare ut av Egypt og gjennom ørkenen hadde Herren båret og hjulpet sitt folk, men han vil også føre dem inn i det rike og fruktbare Kanaan. Moses ser i troen dette som noe der allerede har hendt; så fast stoler han på Guds løfter. I de herligste og fargerikeste bilder skildrer Moses Kanaans rikdom. I dette land skal Israel enn dog få "suge honning av klippen og olje av hardeste stein". Og kuene skal melke rømme og druene gi skummende vin. Til all denne herlighet er det Herren har ført sitt folk.

5 Mos 32,15–18
Israel tålte ikke de gode kår i Kanaan. "Du ble fet og tykk og stinn." Bildet sikter til en okse som ved å få for meget næring, blir ustyrlig og vill. Den "slår bakut" og lar seg ikke lenger føre og bruke av sin eier. Slik gikk det med Israel. De misbrukte Guds godhet. De ble selvsikre og selvrådige og ville gå sine egne veger. "Han forlot Gud som hadde skapt ham." Så dårlig lønnet de Herren for all hans godhet. De vendte seg til "maktene", fremmede åndsmakter, guder som de ikke kjente og som for dem var helt nye. Den eldgamle, trofaste Gud forlot de for å ofre til intetsigende, tomme guder. Men dermed vakte de også den hellige Guds nidkjærhet og vrede. "Klippe, ditt opphav enset du ikke; du glemte Gud, han som fødte deg."

5 Mos 32,19–22
Da de hadde forkastet Herren, forkastet Herren dem, Herren skjulte sitt ansikt for dem og overlot dem til deres synd og avgudsdyrkelse. Men denne Herrens straff har et mål og målet er i virkeligheten Israels frelse. De har vakt "Herrens nidkjærhet", d. e. hans hellige skinnsyke, ved å vende seg til andre guder. Nå vil Herren prøve å vekke Israels nidkjærhet ved å vende seg til andre folk, – til sådanne som er usle og ringe og ikke engang er verd å kalles et folk. (Se Rom. 10,19.) Og så vil han vise disse hedninger sin nåde, – om dog dette kan vekke Israels nidkjærhet og føre dem tilbake til ham. – Da jødefolket hadde forkastet Kristus og deretter vendte seg bort fra evangeliet om ham, ble dette tilbudt hedningene. For dem skal evangeliet så forkynnes inntil "hedningenes fylde" er gått inn og Israel får en ny nådetid. (Se Rom. 10 og 11.)

5 Mos 32,23–25
Som et ledd i denne straff vil Herren sende dem alle slags ulykker: forskjellige dødelige sykdommer, villdyr og krig. Alle skal rammes, barn, unge, voksne og gamle.

5 Mos 32,26–28
Når Herren ikke helt tilintetgjør Israel i sin hellige harme, er det fordi hedningefolkene vil mistyde dette og tillegge seg selv æren for det. De vil i sin uforstand tro at det er ved deres egen kraft dette er skjedd og ikke forstå at de intet hadde kunnet utrette mot Israel, hvis Herren ikke hadde overlatt dette folk til dem for å straffes.

5 Mos 32,29–33
Hvis Israel hadde vært et forstandig folk hadde de forstått hva grunnen til deres ulykke var. Hedningenes "klippe", – de guder som de setter sin lit til, er ikke som Israels "klippe". Deres guder ville aldri kunne gitt dem seier hvis det ikke var fordi Herren hadde forlatt sitt folk. Endog Israels fiender kunne av bitter erfaring bevitne at så lenge deres Gud var med dem, var de uovervinnelige. Men nå er de blitt så svake og feige at selv om de er tallmessig helt overlegne, flykter de redde bort. "En kan forfølge tusen og to jage ti tusen på flukt." Israel er blitt så kraftesløst at det er å likne med vintrær som er vokset på Sodomas og Gomoras saltstepper hvor intet tre kan vokse seg stort og sterkt. "Deres druer er giftige druer, de har beske klaser." De frukter som Israel bærer er verdiløse og giftige; man vender seg fra dem i forakt.

5 Mos 32,34–35
Dommen skal en dag komme. Og den dag er nær. De følgende vers skildrer denne forferdelige dom. Det er Gud selv som i sitt hemmelige råd har besluttet å sende trengsler over dette troløse folk. "Meg hører hevn og gjengjeldelse til." Guds rettferdige straff venter dem.

5 Mos 32,36–39
Det er med smerte Herren straffer sitt folk. (Smlgn. Klag. 3,33. "Det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn".) Det gjør ham vondt å se hvordan hans folk som før hadde så stor en kraft, nå visner ganske bort. "Deres makt er borte." Men det er likevel nødvendig at straffen kommer. Av den skal de lære at det er Herren som tidligere var deres styrke. Det de var, var de i ham. Og foruten ham er det ingen Gud. Forgjeves skal de rope til de fremmede guder som de så ivrig har dyrket. I farens og nødens stund skal de få se at disse guder i virkeligheten ingen guder er. Alle folkenes skjebne er i Herrens hånd. Det er han som "døder og gjør levende, sårer og leger". Har han besluttet et folks undergang er det "ingen som redder av hans hånd".

5 Mos 32,40–43
Ved en hellig ed har Herren fastsatt dom over alle sine fiender, det være seg israelitter eller hedninger. Og denne hans dom skal komme med den største kraft. For hans piler og hans sverd kan ingen menneskelig makt stå seg.

"Pris I hedninger, hans folk!" Hedningene tror det er deres egen kraft som har gitt dem seier over Israel. (Sak. 1,15; Hab. 1,12.) De ser ikke at de bare er et strafferedskap i Guds hender. Derfor opphøyer de seg og går lenger enn Herren selv har bestemt. Men en dag kommer turen også til dem. Han vil bryte sitt ris i stykker. Og den dag skal de måtte erkjenne Israels særstilling som Guds folk. "Han hevner sine tjeneres blod." Også de oppriktige og gud-fryktige i Israel har måttet gi sitt liv. Men dette uskyldige blod vil Herren hevne og derved rense landet for den blodskyld det er blitt besmittet med.

5 Mos 32,44–47
Dermed er sangen sunget (lest) til ende. Ved Moses' side har Josva stått. Han kalles her med sitt opprinnelige navn Hosea, (4. Mos. 13,16.) Etter dette kommer Moses med en formaning til folket om å minnes innholdet av sangen og ta seg den til hjertet. Den skal være som en stadig spore til å holde Herrens lov. "For dette er ikke noe tomt ord for eder; det er eders liv. Ved dette ord skal I leve lenge i landet."

5 Mos 32,48–52
Da alt dette er fullført får Moses bud om å gå opp på Abarimfjellet på Nebos bjerg. Nå er tiden for hans bortgang kommet. Likesom Aron (4. Mos. 20,25 f) skal han dø på et fjell. Først skal han skue inn i løftets land og så vil Herren "samle ham til hans fedre".

Fredrik Wisløff
"Det Gamle Testamente"
Lutherstiftelsens Forlag, 1946

 

Minikommentarer

av Peter Baronowsky:
5 Mosebok 32
5 Mosebok 33
5 Mosebok 34


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar